Ikke et ferdig produkt – men et iterativt designeksperiment. Her viser jeg prosessen fra en mislykket workshop-bot til en kildestøttet kontekstassistent for historieundervisning.
Utgangspunktet var en workshop der en kollega laget en «Ludvig Holberg-bot» – matet med Holberg-tekster, instruert til å svare på holbergsk. Artig for faglærer, men uten et direkte pedagogisk formål. Chatboten var «a portrait without a frame» – eller kanskje heller et portrett uten en vegg å henge det på.
Dette utløste spørsmålet: Hva kan en custom chatbot bidra med i en historisk undervisningskontekst, hvis det pedagogiske kommer først? Valget falt på historisk empati – evnen til å forstå menneskers valg ut fra deres egen tid og situasjon, ikke dømt med vår tids briller. Underveis endret prosjektet karakter: fra persona-simulator til kildestøttet kontekstassistent som hjelper elever å forstå faktiske historiske stemmer i primærkilder.
Prosjektet startet etter innsikten med Holberg-boten som viste hvorfor slike chatboter bør rammes inn fra start: De kan være kreativt og engasjerende, men uten pedagogisk formål.
Tanken bak dette prosjektet ble som følger: historisk empati handler om å forstå mennesker i fortiden – og KI er god på tilpasning og dialog. En pedagogisk skisse ble koblet til læreplanen (HIS01-03, kjerneelementet «historisk empati, sammenhenger og perspektiver»). Ingen fungerende chatbot ennå.
Den første faktiske systemprompten ga boten i oppgave å være en historisk persona: en kvinne fra opplysningstiden – salongvertinne i Paris, kjøpmannsdatter i Bergen eller bokhandlerske i London. Eleven valgte selv.
Samme prompt ble testet på ChatGPT og SIKT KI. Allerede her kom et mønster til syne: én versjon ga rik, sanselig innlevelse, mens en annen ble for «skoleaktig» og brøt ned historisk opplevelse. Konklusjonen: chatbotens dramaturgi – rytmen i samtalen – er like viktig som innholdet. Fagekspert ble invitert inn.
Fageksperten – en samfunnsfagslærer med ekspertise på historisk empati – stilte det spørsmålet jeg ikke hadde stilt meg selv: Hvorfor bruke oppdiktet fremfor virkelige kilder? Hun pekte på kontekstualisering og presentisme som de sentrale pedagogiske utfordringene.
Dette ledet til HEMT-rammeverket (Historical Empathy Measurement Tool), som operasjonaliserer historisk empati i tre dimensjoner: kontekstualisering, perspektivtaking og unngåelse av presentisme. For første gang hadde jeg et analytisk verktøy som kunne begrunne designvalg.
Systematisk revisjon med HEMT som rettesnor: de tre dimensjonene ble integrert i promptens logikk. Presentisme ble løftet fra en bifunksjon til en kjernefunksjon – boten ble eksplisitt designet for å hjelpe eleven å oppdage egne nåtidsverdier i møtet med fortiden.
Harnes (2025) scoping review bekreftet at kontekstualisering er det viktigste og vanskeligste aspektet ved historisk empati i klasserommet. Wineburg (1999) bidro med rammen: historisk tenkning er «unaturlige handlinger» – kognitivt krevende, og nettopp derfor verdt å støtte.
Det andre fagekspertmøtet ble et vendepunkt. Fageksperten argumenterte for at oppdiktede historiske personas faktisk kan hemme historisk empati dersom det blir for mye fantasi. Hennes forskning peker mot arbeid med virkelige primærkilder: dagbøker, kirkebøker, brev, protokoller.
Resultatet: fra persona-simulator (v1.0–v3.0) til kildestøttet kontekstassistent (v4.0). Boten ble nå designet for å gi elevene nødvendig kontekst til å forstå faktiske menneskers perspektiv – ikke spille en rolle. v4.1 ble en tema-spesifikk versjon for fornorskingspolitikken 1898–1917, med seks primærkilder innebygd: stemmer fra samisk lærer Per Fokstad, samisk misjonær Masoni og norsk skoledirektør Bernt Thomassen i direkte debatt.
Testing av v4.1 avdekket tre strukturelle svakheter som ble adressert i v5. Tre nye elementer ble bygget inn i den generelle systemprompten: en shared normalcy-åpning der boten aktivt leter etter et berøringspunkt mellom elevens liv og kildens situasjon, Ashby & Lee-kalibrering som tilpasser samtalens dybde etter elevens responsnivå, og et eksplisitt kildesiteringskrav der boten ikke godtar udokumenterte påstander om aktørers motivasjon.
v5.1 er v5-malen med samme kildepakke som v4.1. Neste steg er pilottesting med historielærere og lærerstudenter, innsamling av elevrespons og revisjon av lærerveiledningen.
Systemprompten i v5 leder eleven gjennom en pedagogisk designet samtale med klar retning mot historisk forståelse – ikke fri rollespill, men kildearbeid med støtte. Tre nye strukturelle elementer skiller v5 fra de tidlige persona-versjonene.
HEMT-rammeverket ga et presist faglig språk for designvalg som tidligere var begrunnet med «det virker fornuftig». Teori endret hva boten faktisk skulle gjøre – ikke bare ramme inn det den allerede gjorde.
En kildestøttet chatbot forutsetter tekst, ikke bilder av tekst. Skannet arkivmateriale er ikke lesbart for boten uten OCR-behandling. Kildearbeid med denne tilnærmingen krever aktiv kuratering – og det er ikke alltid tilgjengelig i maskinlesbart format.
Fagekspertens motforestillinger mot oppdiktede personas var ikke ekspertvalidering – det var drivkraft for designendring. Det andre fagekspertmøtet hadde karakter av et funn snarere enn en veiledningssamtale.
Lærerveiledningen henger etter: den reflekterer v1.0-logikken (persona-boten), ikke v5-logikken (kildestøttet kontekstualisering med shared normalcy og Ashby & Lee-kalibrering). Den må skrives på nytt.
Historisk Empati-simulatoren er ikke et isolert prosjekt. Det er eksempelet som illustrerer rammeverket, utprøver metoden og beriker promptbiblioteket.